FORFALL: Norge er nå styrt av politikere hentet fra 3 prosent av befolkningen

En person som har yrke politiker i størstedelen av sitt liv skal ikke forekomme i Norge. Å være politiker er ikke et yrke - det er å representere det norske folk i en eller flere perioder, og ha vanlig deltakelse i samfunnet helst derpå så livserfaring kan dannes før man representerer folket.

Allerede på 1950-tallet ble det kritisert at personer ble sittende i politiske roller hele sitt liv. De ble i praksis personer som kjempet for sin personlige makt. Det fører til byråkratisering, maktbygging og ren fossilisering i politikken. Det kan vi tydelig se i partiene i dag.

Det er gjennom retten til nominasjon til valglister et land i praksis styres

3% av Norges befolkning er medlemmer i et politisk parti som er representert på Stortinget. Maktbalansen mellom folket og den politiske makt er forrykket. Smale interessegrupper styrer landet. Alle statsrådene kommer fra en TREPROSENTS GRUPPE. Folkerepresentasjonen mangler. Norges" demokrati" kan skrives klart mi gåseøyne, og har kjørt utfor. Vi har fått en selv-representerende gruppe som styrer landet.

Alle skal være representert - hva hvis det går under 3 %?

Spørsmålet om hvem som skal bestemme i et demokrati er en kompleks og viktig diskusjon i samfunnet. Et demokrati er bygget på prinsippet om at alle borgere har en stemme og rett til å delta i beslutningsprosesser. Alle - høy og lav - skal tas hensyn til. Likevel er det ulike perspektiver på hvordan man best oppnår dette prinsippet. I Norge er fagforening, næringsorganisasjon, stat et trekløver eller tre-hodet troll som lenge, jeg mener ustraffet, har dominert de politiske prosesser. Nå er også USA og EU inne med full tyngde. FN sniker seg inn, og parasitten World Economic Forum er en påvirker å regne med, og der er både kronprins og ledere i politikk og næringsliv deltakere.

En vinkling er at maktbruken gjør det mulig å øke antall og omfang av bestemmelser, slik at de nå nærmer seg kvelende dimensjoner. Mange verdige norske innbyggere flytter bort. Hvert år kommer nye verdier og bestemmelser som øker belastningen og omfanget av det vi må forholde oss til.

Hvem skal bestemme i demokratiet vårt er nå et helt åpent spørsmål

Listen over de aktuelle er lang: alle, de som kan mest, de som har mest penger, de store fagforeningene, de store industriene lokalt og globalt, spesielle interesser, de mest intelligente, aktivistene, eiendomsbesitterne, geopolitiske interesser eller enda flere.

En ideell blanding i et moderne samfunn kan være vanskelig å finne, og at en stemme teller likt for alle er en ide som synes å være gått ut på dato. Å klassifisere mennesker i grupper og ha differensierte stemmer kan være en ide, men det vil neppe bidra til et demokratis kvalitet.

Demokratiet er skutt ned, et bedre system må bygges

I et ideelt demokrati har alle borgere lik rett til å delta i beslutningsprosesser gjennom stemmeretten. Dette prinsippet er viktig for å sikre likhet og rettferdighet i samfunnet. Å klassifisere mennesker basert på deres potensielle bidrag til demokratiets kvalitet kan være problematisk, da det å vurdere en persons verdi ut fra deres bidrag kan føre til ulike former for diskriminering.

Samtidig er det viktig å vurdere ulike tilnærminger for å sikre at beslutningsprosesser i et moderne samfunn er representative og tar hensyn til ulike perspektiver. Balansen mellom å gi alle en stemme og samtidig sikre at beslutningene er informerte, kloke og veloverveide, kan være utfordrende.

La oss tenke ut noe som er bedre en det vi hadde

Noen nye modeller er ofte foreslått uten konkretisering. Ideer som å inkludere eksperters råd i beslutningsprosesser uten å gi dem direkte makt, eller å ha systemer som tar hensyn til ulike samfunnsinteresser uten å favorisere spesifikke grupper eller interesser er fremmet. Blanding av ulike tilnærminger kan bidra til å skape et mer robust og inkluderende demokrati. Slike ideer kan være verdt å debattere i landet vårt.

Selv om ideen om at en stemme teller likt for alle kan virke foreldet for noen, forblir prinsippet om likhet og rettferdighet i demokratiske prosesser viktig. Å finne den beste balansen mellom representasjon, kompetanse og ulike interesser er en pågående utfordring for moderne demokratier, og det skal være et emne for diskusjon og politisk debatt, spesielt utenom partiene, fordi de er blitt rene interesseorganisasjoner.

3% av Norges befolkning er medlemmer i et politisk parti som er representert på Stortinget

Alle viktige stillinger i regjeringen innehas av partimedlemmer i ekstremt smale partier med sære og svært gamle partiprogrammer. Dette et demokratisk problem, det er helt usannsynlig og umulig at dette gir en bra sammensetning i styrende organer. Rent matematisk er det en umulighet at et slikt system er representativt.

I et ideelt demokrati bør beslutningene i regjeringen gjenspeile mangfoldet og bredden av befolkningens interesser og synspunkter. Når en liten prosentandel av befolkningen utgjør medlemmer av politiske partier som innehar alle viktige stillinger i regjeringen, kan dette skape bekymring for representativiteten til beslutningene som tas.

Full bredde er best - hele folkets meninger skal telle

Det er viktig at regjeringen ikke bare representerer partimedlemmenes interesser, men også tar hensyn til og arbeider for hele befolkningens beste. Hvis beslutningstakere er for ensidig representert av et lite politisk segment, kan det føre til at andre synspunkter og behov ikke blir tilstrekkelig adressert. Spesielle, sekteriske og personlige adresser blir også mulige å få igjennom.

Derfor kan dette scenarioet anses som et demokratisk problem, spesielt hvis det rent praktisk skaper en ubalanse i maktfordelingen og begrenser representasjonen av ulike perspektiver i beslutningsprosesser. Det er viktig å ha et system som sikrer at ulike stemmer og interesser blir hørt og vurdert for å opprettholde demokratiske prinsipper og rettferdighet i samfunnet.

Tiltak må på plass for å spre den politiske makta - aksjon må til

Det er flere praktiske kontroller som kan implementeres for å sikre at demokratiske prinsipper opprettholdes og for å adressere utfordringer knyttet til konsentrasjon av politisk makt:

• Valglovgivning og representasjon: Sikre at valglovene er rettferdige og gir bred representasjon av befolkningens mangfold. Dette kan inkludere valgkretser som reflekterer ulike samfunnsgrupper, geografier, yrker, proporsjonal representasjon, og tiltak for å oppmuntre til deltakelse fra alle deler av samfunnet.

• Åpenhet og gjennomsiktighet: Implementere lover og retningslinjer som sikrer åpenhet i politiske beslutningsprosesser. Dette inkluderer offentlig tilgang til informasjon om beslutningstaking, politiske diskusjoner, og hvordan beslutninger blir tatt.

• Uavhengige tilsynsorganer: Etablere uavhengige organer eller institusjoner som overvåker politisk makt og beslutningsprosesser for å sikre at de ikke blir manipulert til fordel for spesifikke grupper eller interesser.

• Frie medier og informasjonsflyt: Sikre at mediene forblir uavhengige og har frihet til å rapportere objektivt og kritisk om politiske handlinger og beslutninger. Dette hjelper til med å spre informasjon og sikre at ulike synspunkter blir hørt.

• Sivilsamfunnets deltakelse: Oppmuntre til deltakelse fra sivilsamfunnet, inkludert frivillige organisasjoner, NGO-er og interessegrupper, for å sikre at ulike synspunkter og behov blir representert og hørt.

• Maktfordeling og institusjonell balanse: Styrke institusjonelle mekanismer som sikrer en balanse av makt mellom ulike deler av regjeringen, for eksempel lovgivende, utøvende og judisielle grenser.

• Etiske retningslinjer og anti-korrupsjons tiltak: Implementere og håndheve strenge etiske retningslinjer og anti-korrupsjonslover for å hindre misbruk av makt eller innflytelse for personlig gevinst.

Hele bredden i samfunnet skal ha noe å si

Disse kontrollene og tiltakene kan bidra til å sikre at demokratiet fungerer på en måte som reflekterer bredden av samfunnet og beskytter mot konsentrasjonen av makt i hendene på et lite segment av befolkningen. Det er ingen i det norske samfunn som skal "rammes" av politiske bestemmelser. Alle skal være med, alle har en plass her.

Photo by Julia Larson